Artikkel fra magasinet Arkitektur N (nr8-2014) / Article from Norwegian Architecture magazine Arkitektur N (This article about Biotope is in Norwegian, but with an English summary at the end ).
Biotope er verdens første fuglekikkerarkitektkontor. De har skapt en egen nisje for sin virksomhet ved å koble kunnskaper som vanligvis ikke møtes. Tormod Amundsen forteller om arbeidet som fuglekikkerarkitekt i Varanger:
Ark N nr8-2014
Da vi i 2009 bestemte oss for å flytte til Vardø for å starte et arkitektkontor ble vi utelukkende møtt med advarsler og skepsis. Som om det ikke var vanskelig nok å starte eget arkitektfirma, skulle det i tillegg gjøres fra en liten kommune lengst vekk i Norge. Vi spurte mange om råd, både arkitekter og forretningsfolk, og alle var klare på at dette var en dårlig idé. Ikke bare var det langt unna “alt” – Vardø kommune hadde i tillegg i 2009 blitt kåret til Norges dårligste kommune å etablere bedrifter i. Rangert på en lite flatterende 430. plass i NHOs årlige nærings-NM. Men her er vi også ved kjernen i vårt prosjekt: å utvikle muligheter andre ikke har sett. Vi var overbeviste om at man i Varanger satt på en uutnyttet ressurs som ingen enda hadde tatt skikkelig tak i.
Ny klimatenkning i arkitekturen
Det var mot slutten av utdannelsen på Bergen Arkitekthøgskole at ideen om å skape et naturbasert arkitektkontor begynte å ta form. Som student samler man på inntrykk, leser alt man kommer over og blir eksponert for en rekke forskjellige måter å tenke arkitektur på. BAS var en god plass å trene seg på å tenke utenfor boksen. Men den viktigste inspirasjonskilden var det vi savnet å høre mer om. “Starchitects” og en desperat, pompøs ”se-på-meg-arkitektur” syntes å være forbildene i alle fagmedia, og vi savnet å høre fra arkitekter som snakket om økololgi, biologi, natur og miljøvern på en gjennomtenkt måte. Litt for ofte kan det synes som om arkitekters oppfatning av miljøvern stopper ved byggets CO2-regnskap. Klimatenkning i arkitekturen er selvsagt bra, men det er bare en liten del av mulighetsrommet for å tenke miljø, natur og økologi som en del av arkitekturen. Dette ønsket vi å gjøre noe med: Kort og godt å skape det kontoret vi mente burde finnes. Til å begynne med var ambisjonen å bli et slags miljøvern-arkitektkontor. Men vi skjønte raskt at dersom vi ønsket gjennomslag for nye ideer som omhandlet natur og miljø, måtte vi også bidra til å skape et marked og en arena der dette blir relevant også i et økonomisk perspektiv. Vi måtte bidra til å utvikle naturressursenes næringspotensial.
Fugleskjul i Kongsfjord
Praktærfugl i Båtsfjord
Fuglene: Enorm variasjon blant fuglekikkere
Ved å kombinere svært detaljert kunnskap om fugler med arkitekturfaget har vi kunnet skape en ny nisje. Jeg har alltid vært glad i natur og friluftsliv, og siden 12-årsalderen har jeg vært en svært ivrig fuglekikker, eller feltornitolog, eller birder, som det heter internasjonalt. I Norge er fuglekikking relativt lite, og oppfattes nok ofte som en sær interesse. Internasjonalt, derimot, er fuglekikking svært stort. Med over seks millioner fuglekikkere har birding i England passert fisking som den største hobbyen (etter fotball, så klart). Det er folk i alle sammfunnslag og aldersgrupper som er interessert i fugler. Det skiller seg likevel ut en ganske stor andel høyt utdannede og ressurssterke folk, med reiselyst. Fugleinteressen handler om så mange ulike ting. For noen er det ren sport, der målet er å se flest mulig arter, og man konkurrerer med andre og fører artslister. For andre er fugler en viktig del av friluftslivet. Andre er ivrige fuglefotografer og liker kreative og kunstneriske utfordringer. Noen liker vitenskapsdelen, ofte som fugle-ringmerkere, mens andre liker utfordringen i å artsbestemme og finne sjeldne arter. Med mange millioner fuglekikkere på verdensbasis er variasjonen enorm, og næringspotensialet likeså. Det er imidlertid en total mangel på arkitekter innen dette feltet. Svært mange aktører innen miljøet har naturfaglig bakgrunn.
Stelleranda er en svært sjelden arktisk dykkand. Den har blitt en ikonart for Varanger, og en turistattraksjon.
Tormod Amundsen fotograferer stellerand i fjæra (foto: Alonza Garbett)
Fugleskjulet på Steilnes, med arkitekter og fuglekikkere Elin Taranger, Tormod Amundsen og Alonza Garbett (foto: Ivan Brodey).
Varanger: Verdens beste arktiske fugledestinasjon
Jeg hørte første gang om Vardø i 1991, i en engelsk bok om sjeldne fugler i Europa. Boken beskrev blant annet hvordan Vardø og Varanger var en av hovedtilholdsstedene for den arktiske andearten stellerand. I fugleverdenen finnes det noen ikoniske arter som nærmest har fått mytologisk status, basert på spesielt utseende eller særegen væremåte, eller gjennom sjeldenhet og utilgjengelighet. Stelleranden er en art som representerer naturens design på sitt beste, i tillegg til å være en art som svært få har sett – den holder jo til i et av jordklodens minst gjestmilde strøk. Når denne arten kommer til Varanger om vinteren er den på sydenferie. Til vanlig holder den til på den Sibirske tundraen. I tillegg finnes en lang rekke andre arter som tilhører den nordlige taigaen, tundraen og den arktiske kysten.
Da vi som arkitekter ønsket å spesialisere oss på natur og fugler, måtte vi selvsagt gjøre dette et sted der potensialet var størst mulig for å lykkes. Til tross for at man i en årrekke har hatt en del fuglekikkere fra hele verden på besøk i Varanger, har ikke dette vært noe man har tatt tak i lokalt. Fuglekikkerne har nok vært for få i antall, samtidig som man ikke har forstått helt hvorfor de har kommet til Varanger. Fuglekikkerne har vært de litt sære grønnkledde folkene som parkerer midt i veien og står der med store kikkerter og kamera.
Vi visste at om vi skulle lykkes med å starte nisjekontor måtte vi flytte dit vi ville møte våre likesinnede. I Oslo ville vi nok forblitt et lokalt norsk lite kontor, mens vi i Varanger er en del av et internasjonalt miljø. Basert på våre erfaringer og vårt arbeid i Varanger begynner vi nå å få oppdrag i flere land. Vi har blitt en aktør med en stemme i det internasjonale fuglemiljøet. For regionens del går det fremover, og Varanger promoteres nå som verdens beste arktiske fugledestinasjon.
Biotope er etterhvert blitt kjent i reiselivsnæringen. Her forberedes materiell til fuglekikkermessen Birdfair i Strobritania.
Fra en av folderne som beskriver fugledestinasjonen Varanger.
Engasjert stedsutvikling
Til å begynne med ble vi møtt med hoderisting i Vardø og Varanger også. Få hadde tro på at fuglene i regionen kunne være grunnlag for noe nytt. Oppfatningen var nok at her fantes det kun ”mås og titting” – noen måker og en og annen småfugl. Jeg har ikke tall på hvor mange møter vi har vært på og hvor mange foredrag vi har holdt, for alt fra lokale politikere, næringslivsfolk, byråkrater, forskere og andre. En solid porsjon stahet har vært viktig. Vi er jo ikke arkitekter som venter på at jobber skal komme til oss og håper på at vi skal få nok å gjøre. Vi initierer prosjekter og finner gode samarbeidspartnere for realisering. De første par årene var ikke dette noen lett jobb. Men nå begynner det å svinge: Vi samarbeider med og jobber for både næringssentre, fylkesmannen, kommuner og private reiselivsaktører. Fuglesatsingen i Varanger er blitt et stort prosjekt der mange aktører bidrar, fra Nasjonale Turistveger til Miljødirektoratet og enkeltbedrifter i regionen.
Som arkitekter er det viktig for oss å engasjere oss. Vi har en agenda, og jobber i alle sammenhenger for å fremme naturverdier og for at man skal ta vare på unik natur både av økologiske og økonomiske grunner. Selv om fugleskjulene vi tegner er små enheter, står de i en stor sammenheng. Vi er ikke bare arkitekter for bygg, men driver med stedsutvikling. Derfor gjør vi også større stedsanalyser, og utvikler strategiske planer for regionen. Vi jobber med alt fra kompetanseutvikling til bedriftsrådgivning, utstillinger, vitenskapelige prosjekter, kartproduksjoner, PR-materiell, internasjonal markedsføring og så videre. Tradisjonelt har bird hides, eller fugleskjul, bare vært en boks med kikkhull i, etter en engelsk modell som ikke har vært videreutviklet. Det å utvikle nye typer fuglekikkerskjul, fotoskjul og andre rom for naturopplevelser er en svært viktig del av vårt arbeid. Det handler om å forstå hvordan fuglekikkere opererer og bruker arkitektur. For eksempel er det ikke bare å sette inn vinduer som slår utover, da skremmer man gjerne fuglene man vil se. Så må man tenkte på siktlinjer, hvor fuglene flyr, at ulike arter har ulike tålegrenser for mennesker, og så videre. Om en kikkeåpning i et vaderfotoskjul er tre eller åtte centimeter høy er avgjørende for hvor tett på man kommer uten å forstyrre.
Det finnes en del eksempler på arkitekttegnede fugletårn, der det er tydelig at arkitekten ikke har forstått oppgaven. Det er kanskje ikke så rart, siden kravene gjerne er noe spesielle. I sommer jobbet tre arkitektstudenter fra England på kontoret vårt. Vi hadde over 60 søkere på tre stillinger, og det gikk igjen i deres søknader at vi representerte en måte å jobbe med nisje på som de ikke lærte om på sine skoler. Jeg mener arkitektrollen har mye å gå på ved å utforske nisjer i langt større grad. I dag skal man kunne litt av alt, og arkitekter fremstår ofte som generalister, men det finnes et utall av spesialfelt som kunne tjent mye på dedikerte arkitekter. Etter å ha bodd i Vardø i fem år har vi sett potensialet for at noen burde være arkitekter for fiskere langs norskekysten. Nå har vi valgt vår retning, men det er stort rom for ny kompetanse.
Ekkerøy bird hide / wind shelter section ©Biotope
Bird hides x 4 plans ©Biotope
En rekke fugleskjul finnes nå på strategiske lokaliteter for fuglekikking i Varanger. Disse er realisert i samarbeid med flere aktører. Nasjonale Turistveger er nå blitt en viktig samarbeidspartner som bidrar til realisering av flere nye skjul.
Arkitekt i Vardø: Skepsis til luftslott
En utfordring for oss da vi kom til Vardø og Varanger var faktisk synet på arkitekter. Vi ble møtt med en del skepsis. For var det en ting man hadde sett nok av i Varanger, så var det arkitekter med storslåtte planer om kostbare drømmeslott. Som vi fikk høre flere ganger: ”skuffene på kommunehuset er fulle av svært gode planer”. Dette er vel en god blanding av stigma og en helt korrekt virkelighetsoppfatning. Nøkkelen vår har nettopp vært å flytte til Varanger og følge prosjekter helt fra idé til gjennomføring. Vi engasjerer oss i samfunnet og ønsker å bidra, samtidig som vi klarer å skape grunnlag for å drive et såpass spesielt arkitektkontor. Som mange andre gründere har vi kastet oss helhjertet inn i dette.
Fuglekikker i Vardø, av Biotope
Stedsutvikling, street art og sosiale medier
Da vi kom til Vardø var det mange som ikke så hvordan det plutselig skulle begynne å kry av fuglekikkere i regionen. I stedet for bare å snakke om muligheter, begynte vi derfor like godt å spraye fuglekikkere på vegger rundt i byen. Vi skal kanskje ikke kalle det street art, men det var mange som sperret øyene opp når det plutselig sto fuglekikkere her og der. I samarbeid med aktører innen reiselivet har vi også arrangert en fuglefestival tre år på rad. Lokale reiselivsaktører og destinasjonsselskaper ønsket å bruke oss til å lage en visningstur for fugleturoperatører (en slags Star Tour for fuglekikkere). Vi spurte om vi ikke heller kunne få bruke de samme midlene til å lage en fuglefestival, og så inviterte vi en rekke kjente fugle-bloggere, kunstnere og fotografer til å bidra. I dag er det vel knapt noen i Varanger som ikke vet hva en stellerand er. I tillegg er festivalen Gullfest (gull = måke) blitt et viktig web-event, og et gedigent PR-stunt for Varanger.
Sosiale medier er en viktig del av vårt arbeid. Nettsiden vår er i format mer som en fugleblogg enn en ren arkitektside, med historier om fugler, stedsutvikling og prosjekter under utvikling. Vi er veldig bevisste på å kommunisere med de som bruker arkitekturen. Både facebook og twitter og diverse fugleforum er glimrende plattformer for å jobbe både lokalt og internasjonalt. Dersom man bruker oss til for eksempel å få bygget et fuglefotoskjul, får man ikke bare et lite stykke arkitektur, men det blir også en del av en større fortelling som får et svært stort publikum. Et høydepunkt for Biotope var å bli invitert til å holde åpningsforedraget på verdens største fuglefestival, Rutland Birdfair nord for London. Festivalen har over 25 000 besøkende fuglekikkere, og alt som rører seg innen fugleverdenen er der, fra turoperatører til destinasjonsselskaper, optikkforhandlere, miljøvernorganisasjoner – og nå også fuglekikker-arkitekter.
Tormod Amundsen
Tormod Amundsen er arkitekt MNAL og daglig leder i arkitektkontoret Biotope AS. Biotope består av tre arkitekter og ivrige feltornitologer (fuglekikkere): Tormod Amundsen, Elin Taranger og Alonza Garbett.
English summary:
"Biotope - birders and architects"
from Arkitektur N nr8-2014
Bitotope is the world´s first architectural office with expertise in the area of birds and birdwatching. Located in the arctic surroundings of Vardø in the very north of Norway, they have created a niché of their own. Starting a new business in a remote location has not been easy, says CEO Tormod Amndsen. He has been interested in birding since childhood, and the idea of forming a nature-based architectural office was born during his final years at Bergen School of Architecture. He partnered Elin Taranger to form Biotope. "We missed hearing about architects speak about ecology, biology, nature and environmental protection", says Amundsen. It seemed to him that architects rarely consider environmental measures beyond the energy consumption or C02 emissions of the building they are designing. Biotope wanted to start the office the felt ought to exist - a sort of environmental protection and promotion architecturl office. In order to have an impact, they had to create their own market and an arena where their work would be relevant both environmentally and financially. Biotope designs bird hides, shelters, nature trails and outdoor amphitheaters. They work closely with the local municipalities as well as private travel companies. Biotope works both localy from their base in Varanger and internationally.